A 217 - Der lyset treffer
Josefine Lyche (f. 1973) er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo. Lyche jobber primært innenfor det abstrakte feltet med maleri, tekstil og skulptur. Hun har de siste årene jobbet med egne utstillinger, utsmykkinger og som kurator for blant annet visningsstedet LYNX.
Lyche har stilt ut i gallerier og institusjoner både nasjonalt og internasjonalt og slo for alvor igjennom etter Kunstakademiets avgangsutstilling i Stenersenmuseet i 2004. Der viste hun et veggmaleri som strakk seg mellom etasjene. Med dette verket ble hun nominert til Carnegie-prisen og invitert til å stille ut flere steder i utlandet. I tillegg genererte det en rekke utsmykkingsoppdrag.
Ved siden av maleri har Lyche i flere år arbeidet med prosjekter som tar for seg uforklarlige og overnaturlige fenomener. De tre verkene fra serien Close Encounter hører med til disse. Serien består av i alt syv fotografiske fargevariasjoner over et stillbilde fra oktober 2015 av en luftspeiling over Guangdong-provinsen i Kina. Formasjonen som utspilte seg denne høstdagen fikk mange til å assosiere det de så med en skyskraperby som åpenbarte seg på himmelen. Fenomenet er fortsatt omdiskutert og ingen har en definitiv naturlig forklaring på hendelsen. Lyche har laget syv fargevarianter av bildet basert på et subjektivt utvalg av regnbuens fargespekter og Goethes fargelære.
Lars Morell (f. 1980) er utdannet ved Nordland Kunst – og Filmfagskole og Kunstakademiet i Oslo. Morell har de siste årene arbeidet med verksserien Skyggelerret. Arbeidene fra denne perioden har vært preget av spørsmål om det fordekte og skjulte. Prosjektet begynte opprinnelig med en serie malerier der motivene var hentet fra og inspirert av illusjonisme, spiritisme, psykiske medier, og ikke minst eldre filmatiske og fotografiske representasjoner av slike fenomener.
De fem maleriene med tittelen Shadow paintings fra 2018 fremstår som avskygninger av grener og trær, med et delvis transparent filter mellom motivet og betrakteren. Dette filteret kan gi assosiasjoner til en florlett gardin, eller et uvasket vindu. Det er ikke åpenbart om tilsløringen ligger i selve motivet, i billedflaten, eller i vår egen synssans. Og her oppstår mystikken; idet vi aner, men ikke riktig vet, hva vi ser.
Espen Gleditsch (f. 1983, Bergen) er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo og FAMU – Academy of Performing Arts Prague. Gleditsch kombinerer ofte fotografi og tekst og skaper fortellinger i skjæringspunktet mellom disse to mediene.
Gleditschs siste prosjekter har tatt utgangspunkt i de tapte fargene i modernistisk arkitektur og antikke skulpturer. De to svart-hvitt fotografiene i denne utstillingen er tatt i Weissenhofsiedlung – et boligområde i Stuttgart som ble bygget i 1927 som boliger for arbeidere. Stedet ble oppført under ledelse av arkitekt Ludwig Mies van der Rohe til en internasjonal utstilling og er i dag ansett som et viktig ledd i utviklingen av modernistisk arkitektur. Utstillingen bestod av 21 bygninger tegnet av 17 av datidens mest innflytelsesrike arkitekter. Mies van der Rohe stilte to krav til byggene: de skulle ha flate tak og hvite eller lyse fasader. Målet var å gi et enhetlig inntrykk av den nye arkitekturen. Da utstillingen åpnet skulle det likevel vise seg at kun en tredjedel av husene hadde hvitmalte fasader. Et sentralt trekk ved flere av husene var nettopp bruken av ulike og sterke farger på de ornamentfrie murveggene. Blant annet hadde tomannsboligen tegnet av Le Corbusier og Pierre Jeanneret fire yttervegger i en lys grønn farge, et inngangsparti dominert av fargen brent sienna, blå og grålilla, mens takterrassen var mørkebrun, blå og lysegrønn.
Med de to fotografiene Weissenhofsiedlung 4, House 14-15, Le Corbusier & Pierre Jeanneret og Weissenhofsiedlung 2, House 14-15, Le Corbusier & Pierre Jeanneret fra 2017 argumenterer Espen Gleditsch for at svart-hvitt-fotografiet på 1920-tallet var medvirkende til misforståelsen om at murhus i funkisstil skulle være hvite. Samtidig undersøker han hvordan tilfeldigheter, utilsiktede hendelser og menneskelige ønsker, avgjør hvilke aspekter av historien som beholdes og hvilke som avvises for å etablere en sammenhengende fortelling for ettertiden.
Kristian Skylstad (f. 1982) er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo og assosieres ofte med en generasjon yngre norske kunstnere som på 2000-tallet vektla det å uttrykke en idé, en erfaring eller en tilstand, heller enn å vie seg til ett spesifikt medium. Ved siden av sitt eget kunstnerskap har han vært med på å etablere og drive flere kunstnerstyrte visningssteder i Oslo, blant annet NoPlace, Dollhouse, TAFKAG og Galuzin Gallery.
Skylstad arbeider både med installasjon, fotografi og video. Tematikken kretser gjerne rundt enkeltindividers adferd og følelsesliv, men også mellommenneskelige forhold. De tre fotografiene i denne utstillingen er hentet fra fotoserien Sighs fra 2014. Bildene er fra ulike steder i Silesia i Polen, hvor tyske bombefly drepte sivile og destruerte bygg og infrastruktur under andre verdenskrig. Skylstad har foreviget sporene etter krigens ødeleggelse som en fremmed i et ukjent land. Det er estetikken og stillheten i ruinene kunstneren har konsentrert seg om, et vitnesbyrd om de grufulle hendelsene som vi i dag ikke lenger kan begripe. Og kanskje ligger det et håp i omfavnelsen av estetikken i de forlatte slagmarkene. Et håp om at tiden leger sår og at dagen i dag skal blir bedre enn dagen i går og dagene før det.
Kilde: Espen Gleditsch – http://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/2384980/Gleditsch_Espen_2015.pdf
- Oda Broch